-
Siste innlegg
Siste kommentarer
Emnesky
'ulogiske' former adjektiv aktiv og passiv bokmål dialekt Difi engelsk fagspråk fokus folkeetymologi forkortingar framandspråk godt språk gramatikk i forhold til kansellistil kj-lyden klarspråk kommunikasjon marknadsspåk minoritetsspråk moteord namn nettskriving norsk norwenglish nynorsk nyord nytale orddeling Rettskriving skatteetaten skjema skriving språket i staten språkforståing språknormering Språkrådet språkrøkt språktesting spørjeord stammespråk særskriving uklart språk UncategorizedBloggar og spalter vi les
Rør ikke jordmor!
Det er mye god kåserimat i språket og dets uransakelige veier. Det er klart, for språket sitter dypt inni oss, et sted mellom kroppen og sjelen, tror jeg. Ordene er gamle og forteller skjulte historier. Har du noen gang grublet over at ordet natt på ganske mange språk er tallet åtte med en n foran? Eight blir slik til night, acht til Nacht på tysk eller huit til nuit for franskmennene og det gamle norske notti kommer av åtte. Mystisk, er det ikke? Hvis n betyr en nektelse, at noe ikke er, da betyr natt at det ikke er åtte lenger, tiden etter åtte med andre ord. Og kanskje var natten en gang så annerledes fra dagen at vi mennesker sluttet å telle timene idet mørket grep tak i våre bange anelser. Ordet lar oss ane at natten var en ikke-tid.
Mange ord kan fortelle slike historier. Også nyere ord. Ordet barnehage er ikke så gammelt som ordet natt, men sier også ganske mye. Ordet barnehage forteller at noe skal få lov til å gro der inne, at stedet skal være beskyttet fra omverdenen, slik hager ofte er, at man vil stelle godt med spirene, vanne dem jevnlig, sørge for varme og mye lys. Det leser vi ut av ordet barnehage. Så het det førskole og det forteller noe annet. Førskole får meg til å tenke på at barna egentlig ikke burde være der, men allerede et steg videre. Det siktes til skole men den kommer etterpå. Kom deg videre, barn! forteller ordet førskole, og det er mye stress i det.
Heldigvis har ordet barnehage likevel holdt seg. Det er ganske enkelt for vakkert og egner seg fint lite til en annen språklig mishandling, nemlig bokstavforkortelsen. Det fine ordet fritidshjem, som også er av nyere dato, har måttet vike for SFO. Og hva forteller nå det. SFO kan like godt stå for Sunnhordlands Fiskerioppsyn, salmonellafritt oksekjøtt eller, som sant er, for San Francisco International Airport. Alle tolkninger har samme gyldighet, de er like gyldige, og likegyldighet er det jeg leser ut av de fleste bokstavforkortelser: intetsigende, kalde symboler. Litt fattig for et sted der barn skal trives, syns du ikke? At ordet barnehage ikke led samme skjebne skyldes trolig at bokstavene BH allerede er opptatt og betyr noe annet som dessuten aldeles ikke er kjønnsnøytralt.
For kravet om kjønnsnøytralitet er et skarpt argument i dagens språkfornyelse. På Nesodden skal rådmannen muligens ikke hete rådmann lenger, det kan jo være en dame også. Så det endres vel til økonomisk konsulent, forkortet til ØK. Og det er greit for meg, for ikke vil jeg sitte igjen som kjønnsfascist.
Ikke greit er det om de ifølge rykter tar knekken på ordet jordmor. Menn er hjertelig velkommen også her, men skal man av den grunn drepe én av de fineste fortellingene i vårt språk som handler om at barn ikke bare kommer til en fysisk mor, men blir mottatt av noe som er større enn det. På Island heter yrket Lysmor, i mange slaviske land simpelthen Babica som da betyr bestemor, mens nederlenderne og franskmennene sier det tydeligst og kaller fødselshjelperen for den Vise Mor. Og det kan da ikke være riktig å ofre visdom for kjønnsnøytralitets skyld.
Jeg kom utenfra til det norske språket. Ikke alltid, men ofte er det vakkert og velklingende. Og noen ganger kan det i tillegg være dypt og varmt og visdomsfullt.
Så jeg ber dere: Rør ikke jordmor!
Godi Keller kommer opprinnelig fra Sveits og er medarbeider i Pøbelprosjektet. Han har skrevet en bok om pedagogikk og samlet noe over 30 kåserier i en bok under tittelen “Tvil i fred”. Han holder også kurs og foredrag for lærere og foreldre i barnehager og skoler i Norge.
Lir du av «i forhold til»-sjuka?
Lir du av «i forhold til»-sjuka? Vel, du er ikkje åleine. Politikarar, børsmeklarar, næringslivspampar, byråkrattoppar, advokatar, dommarar og andre som burde vita betre, har fått det føre seg at «i forhold til» kan erstatta dei fleste, om ikkje alle, preposisjonar eller adverb.
Språkfeilen spreier seg som ein epidemi, frå dei høgt utdanna i hovudstaden og utover landet. Trass i at mange av misbrukarane dagleg les Aftenposten og Dagens Næringsliv, gjer ikkje visdomsord, åtvaringar og uthengingar frå profilerte skribentar som Per Egil Hegge og Kjetil Alstadheim nemneverdig inntrykk på forholdistane.
I retten presterer advokatar å nytta uttrykket opp til tre gonger i same setning. Eg har spurt meg kva som er gale med «på», «i», «med», «til», «gjennom», «mellom», «trass i», «om», «overfor», «fordi», «i samband med» eller «med tanke på». Eg tykkjer ikkje dette er så vanskelege ord at me ikkje kan halda fram med å bruka dei. Kanskje dei er for enkle for godt utdanna folk?
«Vi betviler ikke noen av de forholdene som har blitt lagt frem i forhold til sikkerhetsbehov som er i forhold til den amerikanske ambassaden», er det protokollert at han som no er andre nestleiar i Venstre og byråd for miljø og samferdsel, sa i ein bystyredebatt i Oslo. Kommentar er vel overflødig.
«Oppsummering i forhold til de fire hovedhensynene» er ei kapitteloverskrift som går att mange gonger i utgreiinga frå det såkalla klagesaksutvalet, NOU 2010:12. Utvalet meinte vel oppsummering av, opp mot eller ut fra?
«Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte» heiter det i tvistelova § 1-3. Lovgjevaren ønskte vel å seia mot eller kanskje overfor den saksøkte?
«Reelt sett står dommer A og B like fritt i forhold til det spørsmål Høyesterett skal prøve som Høyesteretts øvrige dommere», skriv høgsterettsjustitiarius i avgjerda i Rt-2010-939. Han prøvde vel å seia at dei stod fritt i spørsmålet?
«… av de tingene du nevner, vil jeg nok si at det å ta grep i forhold til påvirkningen fra engelsk er det som står øverst på programmet», skreiv den nye språkdirektøren i ein nettprat rett etter at han vart tilsett. Sjølvaste språkdirektøren har vel til oppgåve å ta grep mot påverkinga?
Døma er mange. Men dette bør ikkje vera så vanskeleg. I grunnskulen har dei fleste lært at «i forhold til» tyder «samanlikna med». Dersom ein ikkje kan byta ut «i forhold til» med «samanlikna med» utan å endra meiningsinnhaldet, bør ein finna eit anna ord. Dei 337 medlemmene i fjesbok-gruppa «I forhold til skal KUN brukes til sammenligning!» har i alle fall skjønt det.
Burde ikkje også språkdirektøren, Høgsterett og politikarane snart skjøna det? Sjølv dei høge damer og herrar er ikkje heva over god språkbruk.
Gunnar O. Hæreid er assisterande fylkesmann i Sogn og Fjordane og leiar i Juristmållaget. Han har tidlegare arbeidd som advokat hjå Regjeringsadvokaten.
Hvor vanskelig må det være?
Jeg bor sammen med en hardt rammet dyslektiker. Når det kommer brev fra Skatteverket eller kommunen, er han sjanseløs med tanke på å forstå innholdet, eller bare det å åpne konvolutten. Akkurat nå bygger vi hus, så det blir en del brev til og fra det offentlige.
Det er utrolig interessant å se hvor innovative mennesker blir for å slippe unna lesing og skriving, samt hvor unødvendig kronglete mange ting fortsatt er. Mine forutsetninger for å forstå samfunnsinformasjonen er gode. Jeg er språkinteressert, er akademiker og lever i det landet hvor jeg er født og oppvokst. Men selv med alle disse fortrinnene er det ikke alltid så lett å ta til seg vanlig offentlig informasjon. Har vi fått tillatelse eller ikke? Hva forventer de av oss nå? Jeg tror jeg har ringt og spurt hver eneste gang, bare for å være sikker på at jeg ikke gjør noe feil. Min manns strategi er, bortsett fra å la andre gjøre jobben, å dukke. Dersom noe er vanskelig å forstå, lar han det ligge. Han mener han har en viss rett til det, nettopp fordi informasjonen er så ubegripelig.
Mistenkt for å ha misforstått
For noen år tilbake intervjuet jeg en dommer fra Jönköping. Han hadde fått i oppdrag å utrede alle henvendelser til Försäkringskassan (svenske Nav) som gjaldt trygdesvindel. Folk mottok trygd for å pleie syke barn hjemme, samtidig som de jobbet. Dommeren, som hadde en herlig vakker gammelsvensk-juridisk måte å uttrykke seg på, skjønte etter hvert at dette ikke kunne komme opp for retten. Grunnen var at skjemaene som skulle fylles ut, var så vanskelige å forstå, at et spørsmål om skyld ikke ville være aktuelt. Det var umulig å bevise om noe var gjort med overlegg, eller om personen ikke hadde forstått hvordan skjemaet skulle fylles ut. Sakene ble henlagt. Det ble ingen rettssak. Etter at mikrofonen var slått av, sa dommeren: «Det er egentlig rart at noen klarer å fylle ut disse korrekt. Det må jo være mer flaks enn dyktighet.»
Det er naturligvis ikke kommunens hensikt å være så vanskelig. Det er ikke Försäkringskassans mål å være umulig å forstå. Men resultatet blir uansett at noen bryter regler og andre mottar trygd de ikke har rett til, fordi administrasjonen ikke tenker på at andre ikke har de samme forkunnskaper som de selv når de sender ut brev og blanketter.
Er ikke dette litt underlig? Hvor vanskelig skal det egentlig være?
Susanna Laurin er daglig leder i Funka Nu, et konsulentfirma med spesialkompetanse innenfor universell utforming.
Mye svada i stillingsannonser
Når det søkes etter folk med erfaring fra komplekse forretningsprosesser, er det ikke alltid like lett å vite hva dette innebærer. Hvorfor ikke uttrykke seg litt enklere?
Jeg sitter i glasshus. Men likevel: Som leder av et searchfirma har jeg fra dags dato bestemt meg for å være mer kritisk til hvordan jeg formulerer meg i stilling ledig-annonsene for mine kunder.
At en lederstilling er «spennende og fremtidsrettet» er ikke særlig overraskende. Heller ikke at det legges vekt på at søkeren er «resultatorientert og målrettet». «Store muligheter for faglig og personlig utvikling» høres jo bra ut, men den personlige utviklingen er vel bare nevnt av gammel vane?
Mens «sterke kommunikative egenskaper» sannsynligvis betyr å kunne snakke godt for seg, er «erfaring fra komplekse forretningsprosesser» noe mer diffust. Kanskje betyr det rett og slett at man har et lavt handikap i golf?
Hva det innebærer «å beherske å arbeide både mot toppledelse og lavere nivåer»? Tja, et godt norsk uttrykk er at man er «likandes». Og for all del: Man kan snappe opp mye klokt ved å prate med folk på såkalte lavere nivåer. En garderobevakt fortalte meg i sin tid svært mye jeg ikke visste om utviklingen innen hemper på yttertøy.
Mitt lille poeng: Hvorfor ikke uttrykke seg litt enklere? Ikke gjøre alt så innovativt og globalt og integrert og strategisk.
Det er jo bare en jobb det handler om …
Gunnar Krogh-Tonning er headhunter og karriererådgiver i firmaet Best Consulting Group. Dette inlegget er tidligere publisert på Digi.no.
Meningsløsheter
Jeg minnes en personlig øvelse jeg gjorde som barn, en privat barnelek, kan du si. Den gikk ut på at jeg sa et ord igjen og igjen, helt til det ikke lenger hadde noen mening. Du kan prøve selv. Si mange ganger etter hverandre: syltetøy, syltetøy, syltetøy osv. Det er som om lydene etter hvert dekker over innholdet. Og brått sitter du igjen med bare skallet av et ord, med bare en tom frase.
Tomme fraser oppstår ofte når ord gjentas og gjentas. Bare spør politikere. Mange av dem kan kunsten å si ord så mange ganger at folk ikke lenger får med seg innholdet, men på grunn av den rolige eller engasjerte stemmen fremdeles tror at det er klok tale.
Et annet felt der dette fungerer er i de lærdes kretser. Det vet jeg. For jeg tok engang mellomfag i historie på et herværende universitet. Eksamen besto av flere deloppgaver, noen på åtte timer, noe på fire. Én av de kortere oppgavene ba meg om å gjøre rede for Venstres historie mellom 1890 og 1910. Jeg innså straks den nakne sannheten: jeg hadde ikke peiling. Langt bak i minnet lå navnet Johan Sverdrup, men jeg mente å huske at han døde før den etterspurte tidsepoken. Og dett var dett.
I et kortvarig anfall av ærlighet skulle jeg til å levere blankt. Men så tenkte jeg at jeg likevel ikke hadde annet å gjøre de neste fire timene, så jeg kunne jo like godt skrive noe. Og gjorde så. Jeg begynte med noen vakre ord om arven etter Johan Sverdrup, bla, bla, bla og fortsatte deretter med linje etter linje, fullt av vendinger som ”sett i lyset av”, ”tatt i betraktning at”, ”på den ene siden (prikk, prikk, prikk) og på den annen” eller ”med tanke på”, vendinger som ga meg rikelig anledning til å trekke inn både dette og hint som ikke hadde det ringeste med saken å gjøre. Så leverte jeg. Og sto. Det ble ikke noen bra karakter, men jeg sto, folkens!
Det får være opp til høyere makter å bestemme om det er eksamensjuks, foreldet er det uansett.
Men idéen til dette kåseriet fikk jeg ikke av politikere eller av min dårlige samvittighet for begåtte studiesynder. Ideen kom da jeg var på en større butikk her om dagen. Der legges det vekt på kvalitetssikring. Man gjør ikke bare kundeundersøkelser, men trekker konsekvensene av det. De mange nyttige tilbakemeldingene avfødte følgende plakat ved inngangen:
«Vi har valgt å fokusere på følgende områder:
1. 1. Noe du ikke finner? Spør oss, så hjelper vi deg.
2. 2. Skal du bytte en vare? Spør etter ansvarlig person.
3. 3. Velkommen til oss»
Allerede ordet fokus mangler et innhold, ettersom det er et punkt og derfor ikke har noen utvidelse i rom. Da kan det ikke undre noen at det det fokuseres på heller ikke er noe. Butikkens tre kløktig utarbeidede punkter kan sammenfattes slik: Vi gjør jobben vår og det er fint hvis du vil handle hos oss. Og for å si akkurat det behøves det knapt en kundeundersøkelse som koster vet ikke hva i penger og menneskelig innsats. Hele plakaten har samme verdi som å forkynne at vann flyter eller at strikkepinner er stivere enn meitemark.
Som barn gjentok jeg ord til de ble tomme. Kanskje det finnes en motøvelse: si ordet mening én gang, så sier du det ikke mer så mange ganger som mulig, og det skal du gjøre helt til dets innhold står klart for deg.
Det er å håpe at meningen med ordet mening da kan tre frem for deg. Ellers forblir det meningsløst.
Godi Keller kommer opprinnelig fra Sveits og er medarbeider i Pøbelprosjektet. Han har skrevet en bok om pedagogikk og samlet noe over 30 kåserier i en bok under tittelen “Tvil i fred”. Han holder også kurs og foredrag for lærere og foreldre i barnehager og skoler i Norge.
I forhold til
Det skjer mye rart med språket, og gamle knarker som jeg, som en gang i den fjerne etterkrigstid lærte det meste av det jeg kan om norsk, må bare resignere når sammensatte ord skrives som på engelsk, i to ord og gjerne med stor forbokstav, eller når informasjons- og reklamebransjens utøvere radbrekker alt som en gang var gyldig norsk. De «spisser» budskapet i hytt og vær, og de holder mange slags «fokus», høyt og stort, for eksempel. Dessverre gjelder dette også våre politikere. Deres fokusbruk er tidvis så sterkt i strid med hva ordet egentlig betyr, at det også avslører at det er noe galt med fysikkundervisningen i dagens skole. Min nå avdøde kollega, Arne Skouen, hadde en grei regel: Bruk aldri «fokus». Den regelen har jeg selv prøvd å etterleve. Men jeg erkjenner nå at jeg må tåle at andre bruker det, og gjør fokuset både sterkt og framfor alt bredt.
Ett språkfenomen vil jeg imidlertid bekjempe til min siste dag, og det er det Aftenpostens Per Egil Hegge har døpt «forholdismen». Dessverre er også den i en ekspansiv fase blant språkbrukere. Jeg pleide å si at når du hører et menneske i radio eller fjernsyn bruke «i forhold til» galt, så er det en politiker som snakker. Lenge var det justisminister Knut Storberget. Men han kom seg. I stedet har hans statssekretærer og rådgivere tatt over, og snart er det knapt en statsråd eller stortingspolitiker eller annen myndighetsperson som ikke lider av denne språksyken.
Noen bruker «i forhold til» flere ganger i hver setning, uten at det dreier seg om et forhold mellom to eller flere størrelser. «I forhold til» forutsetter jo en sammenlikning: «I forhold til meg, er han høy». Nå brukes «i forhold til» i stedet for «når det gjelder», «med hensyn til», «vedrørende» og andre. Det er altså mye å velge i, men «i forhold til» bør ikke være blant dem.
Nå ser jeg at «forholdismen» er i ferd med å angripe journalister, også.
Som vanlig kjemper vi språkdogmatikere forgjeves.
GudIev Forr er journalist i Dagbladet. Innlegget stod på trykk i Dagbladet 9. mai i år.
Tunge og lette namn
Ein forbløffande stor del av journalistkvardagen min går ut på å ringje ulike departement for å få kommentarar eller fakta frå dei, gjerne sekunda før dødlina. Frå min ståstad er departementa nokså like: Dei har ein travel statsråd, ei ung, tenestevillig infoavdeling og eit knippe statssekretærar ein kan prate med om det verkeleg hastar. Men i det siste har eg merka at det er eit strengt hierarki mellom dei, som kan lesast ut frå sjølve departementsnamnet.
Gruppe éin kan vi kalle «autoritetsdepartementa». Dei har korte namn og udiskutabelt truverde. Det finst to typar: «tradisjonsdepartementa», som har ei historie tett knytt til skipinga av den norske staten, som Finansdepartementet (1814) og Utanriksdepartementet (1905). Dei får gjerne ein machiavelliansk minister og har mykje større gjennomslag internt enn det budsjetta deira skulle tyde på. Den andre typen, «sluggerdepartementa», har kortare historie (velferdsstatens avkom som dei er), men får styrke av å aksle dei desidert største pengesekkene. Døme: Arbeidsdepartementet (331 milliardar kroner, eller 30 prosent av statsbudsjettet) og Helse- og omsorgsdepartementet (134 milliardar, 12 prosent av budsjettet). Dei er dagleg utsette for hylande interessegrupper og tilhøyrande pressekorps. Misnøgde Nav-brukarar og feilbehandla pasientar ligg som minefelt under departementet. For å fungere bør dei ha ein tettbygd Ap-statsråd med arbeidarklassebakgrunn som ikkje vert sliten ut så lett.
Så kjem vi til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet. Dei har ikkje ei ærerik, konstitusjonell historie, men er snarare utslag av det politiske moteprosjektet til den sitjande regjeringa (IT for Bondevik-regjeringa, likestilling for dei raudgrøne). Departementa forvaltar berre småpengar i det store biletet, og dei tilsette tener dårlegast i regjeringa (to lønstrinn lågare for Barne-, likestilling og inkludering, ein kvinnerik arbeidsplass). Namna røper sitt: Alle orda skulle verkeleg med. Tenk om ein brukte same logikk på autoritetsdepartementa? Då ville vi fått «Penge-, betalingsmiddel- og finansdepartementet» og «Diplomati-, handhelsing- og flymatdepartementet».
Johan Brox er journalist i Klassekampen. Innlegget stod på trykk i Klassekampen den 20. april 2011.
Dekknavn for innvidde
Plutselig begynte norske organisasjoner å operere under dekknavn. Det minket på navn som fortalte hva de drev med.
Noen hevder at det begynte da halve Veivesenet skiftet navn til Mesta. Veivesenet kan bebreides for mye, men vi skjønte hva de drev med.
Hvordan kan jeg vite hva Mesta driver med? De har forklart at navnet skal være «en konstruksjon av å mestre». Veibygging krever mestring! Men det gjør også alle andre virksomheter her i livet, enten de støper jern, friserer hoder eller lager avis. Skiftet fra Veivesen til Mesta var skiftet fra det fullkomment tydelige til det 100 prosent utydelige. Men, som det het når et barn kom uheldig fra dåpen: Folk venner seg nok til det.
Nystylet
Det dugde ikke så bra lenger med navn så trauste at hvem som helst i allmuen kunne forstå dem. De nye navn var for de innvidde. På noen av dem var det nesten til å se og høre at en fylking av konsulenter hadde tatt honorar. Helst med tilhørende nystylet logo.
Men det var ikke samme susen over alle. Noen av nyskapningene bar preg av å være tråkige kompromisser fra navnekomiteens seneste nattetime, ofte forsøkt pyntet med en bukett forbokstaver.
Rusk i øyet
Vi som skal formidle påfunnene frem til dagspressens brede leserkrets, kommer i knipe. For at vi skal overleve, må våre skriverier være forståelige for alle interesserte lesere. Om vi ikke har leserne med oss, er det ute med oss. Vi må henge med når en organisasjon skifter navn fra noe som alle forsto, til noe som sent vil slå igjennom.
Med de nye navnemoter trengs stundom en hel setning bare for å forklare leseren hva en person representerer. Det nytter ikke å gjengi en samling forbokstaver som for lesere flest er rusk i øyet.
De utydelige
Alternativet til rare forbokstaver er navn som konsulentene håpet det skulle svinge av. Ikke minst yrkeslivets organisasjoner har på kort tid hatt en bølge av slike.
Offentlig ansattes fagforening ble Delta, side om side med Negotia (for funksjonærer og kommunikasjonsfolk), Safe (den tidligere fagforeningen for olje- og energiansatte), Econa (for økonomene), Unio (for høyskoleutdannede), Tekna (for teknisk-naturvitenskapelige fag), Parat (for diverse yrker). Da arbeidsgiverforeningen i offentlig sektor døpte seg om til Spekter, påpekte vår økonomimedarbeider at de som hadde hevd på dette navnet, var skurkenes nettverk i James Bond-filmer, – «en gåtefull organisasjon som opptrer under dekknavn og sikter mot verdensherredømme».
Deler av Statens Kornforretning har gjenoppstått som Cermaq og slått seg på fisk. Da Oslo Sporveier med flere ble til Ruter, lot vi oss midlertidig forvirre. Da Luftfartsverket ble Avinor, syntes noen det lød som et obskurt postboksselskap, men disse innarbeider seg skrittvis gjennom ubarmhjertig medieomtale.
Misfostrene
Slike navn er i hvert fall korte. Mer vrient blir det når Kommunenes Sentralforbund skal ha seg frabedt videre omtale under dette navn. De vil nå kun omtales KS, hvilket er vanskelig for oss hvis leserne skal forstå hva vi skriver om. De tillater å bli kalt «Kommunesektoren», men det vil bli misforstått når det bare er arbeidsgiversiden det gjelder. De kaller seg til overmål «Kommunenes arbeidsgiver- og interesseorganisasjon», som blir noe kronglete for vår knappe spalteplass.
De med språkansvar i avisen har måttet advare reporterne mot å bruke det nye offisielle navnet. Vi prøver å ty til en forklarende nødløsning.
Slikt burde være et tankekors for dem som spekulerer ut navn for bruk i det offentlige rom.
Initialene
Da Landbrukshøyskolen ble Universitetet for miljø- og biovitenskap, krevde de å bli omtalt som UMB, hvilket våre lesere heller ikke forstår så lett. Fra før har vi hatt bry med Universitetet i Trondheim etter at det ble NTNU, også det en kode som ikke tydes av alle, mens det fulle navn er en pusteøvelse. Navn på sammenslåtte sykehus har lenge vært et minefelt.
Et kapitel for seg er alle de vanskelige fusjonene, der ekteskapets parter unnfanger navn med mindre elegante mellomløsninger, underveis mot noe som måtte tåle varig bruk. Slikt er en gullgruve for logodesignere og navnekonsulenter. Statoil og Hydro ga bort en formue i arbeidet med å finne nytt navn, før de endte på det selvfølgelige.
Ut med arvesølvet
Konsulenter kan vokse seg fete på hyppige skifter av navn og logo, særlig hvis hovedkontorenes imperiebyggere kan ledes til å tro at det er slik de setter spor etter seg.
Tenk hva slags beløp som skiftet hender, da en bedrift som Posten nylig kasserte sitt dyrebareste arvesølv, posthornet, landets mest innarbeidede varemerke, for å erstatte det med sin nye, kompromissløst intetsigende logo. Som om Posten ønsket å gå inkognito. Alt utstyr måtte gjøres om, fra Lindesnes til Nordkapp. Slikt blir det bra levebrød av, for noen, hvis sjefene kan lokkes med.
Ulf Andenæs er journalist i Aftenposten. Artikkelen er tidligere publisert på Aftenposten.no.
Lenger/lengre og ifølge
Jeg takker ydmykt for invitasjonen til å være gjesteblogger på nettstedet til prosjektet «Klart språk i staten». Som dommer tilhører jeg en yrkesgruppe, juristene, som ofte – og dessverre med rette – kritiseres for omstendelig og tungt språk. Min bakgrunn for å si noe vektig om språk er derfor kanskje ikke den beste. Men jeg bruker språket hver dag, og jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av hvordan jeg formulerer meg.
Språket og reglene om bruken av det endrer seg over tid. En amatør som jeg, med formell utdannelse som er flere tiår gammel, bør vel derfor vise tilbakeholdenhet med altfor bastante uttalelser om riktig og gal språkbruk. Når jeg har fått denne sjansen, våger jeg likevel å trekke fram to tilfeller hvor det – etter mitt syn – stadig gjøres feil, både i aviser og i andre skriftlige framstillinger – også i dommer.
1. I norsk brukes både ordene lenger og lengre. Noen bruker bare lengre, for liksom å være på den sikre siden. Men begge ordene forekommer, og de har forskjellig betydning og bruksmåte. Noen mener lenger knytter seg til tid og lengre til avstand. Men det er ikke riktig.
Lengre er komparativformen av adjektivet lang. Det heter: En lang gutt, men en lengremann. Eventuelt som predikatsord: Gutten er lang, men mannen er lengre.
Lenger er på sin side komparativformen av to adverb, nemlig langt og lenge. Det heter: Han kastet langt, men hun kastet lenger. Og: Filmen varte lenge, men teaterstykket vartelenger.
Begge ord kan selvsagt forekomme i samme setning: Etter en lengre (adjektiv) pause fortsatte filmen, som varte lenger (adverb) enn annonsert.
2. Ifølge kan både skives i ett og i to ord (i følge). Men det er ikke likegyldig om man velger det ene eller andre.
Ifølge i ett ord er en preposisjon og er den vanligste bruksmåten. Det heter: Ifølge dagens aviser blir det pent vær i morgen.
Men i følge kan altså også forekomme i to ord. Da er følge et substantiv som i: Han kom i følge med meg.
Denne bloggen er vel ikke av de mest leste, og det er under enhver omstendighet usikkert hvor stor påvirkningskraft et slikt innlegg har. Jeg må nok være innstilt på at jeg kommer til å ergre meg over at det gjøres feil på disse områdene også i framtiden. Men jeg takker uansett for denne anledningen til å gi utrykk for noe jeg har på hjertet.
Einar Høgetveit har arbeidet i Økokrim og er nå dommer i Borgarting lagmannsrett.
Bye, bye Olsenbanden
Hansen, Olsen, Johansen og Jensen er bare så ut.
Naboen i blokka vår var en beskjeden mann. En dag kunne han stolt fortelle at myndighetene hadde godtatt hans søknad om navnebytte. Andersen ble Tunqvist med q. Deretter benyttet han enhver anledning til å si og skrive sitt nye, lyriske etternavn. Jeg husker at noen uttalte «Tunqvist» fjollete for å demonstrere at slikt navnesnobberi var latterlig. En gang Andersen, alltid Andersen. Jeg tenkte at naboen ble en annen med så vakkert navn.
En gang Hansen, ikke lenger Hansen. Aftenposten har opptelling: I 1994 var det 63824 personer som het Hansen, 58587 Olsen og 57412 Johansen. Hansen har sunket med 8564, Olsen med 7092 og Johansen med 5649. Hansen-døden hadde inntruffet enda raskere hadde det ikke vært for den standhaftige, eldre generasjonen. Yngre folk leter fram gamle tanter og oldeforeldre med snobbete navn. Vi vil smykke oss – og våre barn – med spesielle navn for å framstå unike og interessante. Den nye navneloven (2003) gir Hansen mulighet til å børste støv av tippoldeforeldres navn, og selv ihuga feminister konverterer til ektemannens familie for å unnslippe eget «sein»-navn. Men Inger-Lise Hansen (KrF) het Hansen også før hun giftet seg med David Hansen, og Kristin var Halvorsen før hun ble kjæreste med Charlo Halvorsen.
Farvel til hvermannsen. Hansen er et patronymikon, altså avstamningsnavn som er basert på fars fornavn. «Sen» var motebølge på 1800-tallet, da man ville distansere seg fra fattigslige gårder og bygda. Berg, Brattestø, Foss, Hol, Haug, Midttun, Sæter, Vik, Øy og Ås ble til Olsen eller Olsson, og skulle det være ekstra fint ble det Ohlzen. Skipsrederne skaffet seg navn som Wilhelmsen og Fredriksen, og bergensfiffen hadde for lengst lagt seg til med tyske håndverkere som Fleischer og Schumacher. Der i byen bør man helst hete Mohn, Mohr, Friele og Grieg for å være med i det gode selskap, eller fru Fitte-Foss som enkelte bergensere sier.
På snobbetoppen ligger adelsnavn som Løvenskiold, Treschow, Anker, Jarlsberg og Tetzschner, selv om Høyrepolitiker Michael Tetzschner har droppet det adelige von. Nicolai Astrup (H) eller Anniken Huitfeldt (Ap) mistenkes aldri for ordinær familiebakgrunn. Gode embetsmannsnavn som Prytz, Motzfeldt, Rieber, von der Lippe, Kielland, Munthe, Heuch, Høegh eller Gahr Støre møter bekreftende nikk, og landet styres som kjent av stoltenbergene.
Sosiologen Nils-Fredrik Nielsen kunne i «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter» opplyse at Anette Seip er et typisk 68-navn. Og Mads Langballe Heyerdahl. Deres barn heter Camilla, Christian og Thomas. Men siden opprørerne fra gode borgerhjem svermet for keramikk og tekstilkunst, dukket også Guro, Jo og Kaja opp. Nielsen skriver at generasjonen også her demonstrerte sine evner til å forene motsetninger – embetstradisjon og myk bygdekultur – når barnet ble kalt Simen Sommerfeldt og Guri Borchgrevink på navnedagen.
Navneklatringen er mer hemningsløs i dag. Nå får små jenter poetiske navn som slutter på -a. De heter Emma, Alma, Alva, Thea og Thelma, mens guttene påføres bibelske Lucas, Noah, Markus, Matheo eller Liam. Alle får spesielle navn – det vil si: de samme spesielle navnene. Så følger minst to etternavn etter mor, far og tippoldefar som sprenger alle offentlige skjemaer. Stadig flere bruker bindestrek, særlig hvis de heter Hansen eller Nilsen. Hansen alene oppfyller ikke våre sosioestetiske behov. Hansen må dø.
Trude Ringheim er journalist i Dagbladet. Innlegget er tidligere publisert i Dagbladet.