Jeg bor sammen med en hardt rammet dyslektiker. Når det kommer brev fra Skatteverket eller kommunen, er han sjanseløs med tanke på å forstå innholdet, eller bare det å åpne konvolutten. Akkurat nå bygger vi hus, så det blir en del brev til og fra det offentlige.

Det er utrolig interessant å se hvor innovative mennesker blir for å slippe unna lesing og skriving, samt hvor unødvendig kronglete mange ting fortsatt er.  Mine forutsetninger for å forstå samfunnsinformasjonen er gode. Jeg er språkinteressert, er akademiker og lever i det landet hvor jeg er født og oppvokst. Men selv med alle disse fortrinnene er det ikke alltid så lett å ta til seg vanlig offentlig informasjon. Har vi fått tillatelse eller ikke? Hva forventer de av oss nå? Jeg tror jeg har ringt og spurt hver eneste gang, bare for å være sikker på at jeg ikke gjør noe feil. Min manns strategi er, bortsett fra å la andre gjøre jobben, å dukke. Dersom noe er vanskelig å forstå, lar han det ligge. Han mener han har en viss rett til det, nettopp fordi informasjonen er så ubegripelig.

Mistenkt for å ha misforstått
For noen år tilbake intervjuet jeg en dommer fra Jönköping. Han hadde fått i oppdrag å utrede alle henvendelser til Försäkringskassan (svenske Nav) som gjaldt trygdesvindel. Folk mottok trygd for å pleie syke barn hjemme, samtidig som de jobbet.  Dommeren, som hadde en herlig vakker gammelsvensk-juridisk måte å uttrykke seg på, skjønte etter hvert at dette ikke kunne komme opp for retten. Grunnen var at skjemaene som skulle fylles ut, var så vanskelige å forstå, at et spørsmål om skyld ikke ville være aktuelt. Det var umulig å bevise om noe var gjort med overlegg, eller om personen ikke hadde forstått hvordan skjemaet skulle fylles ut.  Sakene ble henlagt. Det ble ingen rettssak. Etter at mikrofonen var slått av, sa dommeren: «Det er egentlig rart at noen klarer å fylle ut disse korrekt. Det må jo være mer flaks enn dyktighet.»

Det er naturligvis ikke kommunens hensikt å være så vanskelig. Det er ikke Försäkringskassans mål å være umulig å forstå. Men resultatet blir uansett at noen bryter regler og andre mottar trygd de ikke har rett til, fordi administrasjonen ikke tenker på at andre ikke har de samme forkunnskaper som de selv når de sender ut brev og blanketter.

Er ikke dette litt underlig? Hvor vanskelig skal det egentlig være?

Susanna Laurin er daglig leder i Funka Nu, et konsulentfirma med spesialkompetanse innenfor universell utforming.